Frem fra bylten under skredet dro de Tatergutten frem
far og mor var begge døde, folk tok barnet med seg hjem,
ga det hus og hjem og pleie, tilsyn som sin egen sønn,
holdt det borte fra det leie, lærte ham sin egen bønn.
Gutten vokste og ble vakker, flink og snill han var som få
når mot skoletid det lakker synes verden mot ham gå,
barna kunne ei la være, det var sårt han ble skjelt ut,
hvorfor leker du ei mere, kom til oss du tatergutt.
Han i ungdomsflokken kommer, ungdommen de får ham kjær,
jentene omkring ham flokker, liker seg der hvor han er
med den mørke lugg i pannen glimtet som fra øyet går,
jenter blir som fra forstanden, blomsterhilsinger han får.
Så Johan er blitt forlovet, fogdens datter til ham gikk,
hun seilasen med han vovet, trosset alle råd hun fikk.
Så en aften de spaserte fogden ropte etter dem:
Taterskikken fort du lærte, Ingrid aldri mer kom hjem.
Ingen dolk kan lengre stikke, ingen pil gå lengre inn
enn de hatefulle blikke dypt i unge Johans sinn.
Ingrids rykte var i fare hun så skjær og mild og ren
mennesker de bygger snarer, hvem kan sønderrive dem.
Johan stanser opp ved grinden, rolig tar han hennes hand,
kjære Ingrid nå drar vinden bort for evig med mitt navn.
Du vil aldri freden finne dersom du skal følge meg,
du må hjem igjen nå vende, taterstien blir min vei.
Takk for at du på meg trodde du var solen i mitt liv,
du så hva som i meg bodde alltid står du som min viv.
Som en siste avskjedshilden bøyer han sitt hode ned,
atter bort dro Johan Nilsen inger kjenner mer hans sted.
