Stjernelause Døgn

Det e ondt å være våken i de stjerneløse døgn Det e time for erkjennelse av sannhet og av løgn Det e ingen som kan komme, det e ingen som kan se Det e du og du aleina som ska enda lenger ned Det e time for ei messe over svake øyeblikk Det e lyd av stort orkester, men ikkje av musikk Det du høre e det ropet som va innestengt et sted Fra det du aldri kommer over, det som bare tar dæ ned Og du får ikkje forsvarer, og du får ikkje forlik Du e nådeløs som dommer over dine egne svik Og du dømmes evig uro og umulig rastløshet Sånn at du og du aleina kommer enda lenger ned Over djupet heng ei klokke, den kan ligne på et skall Men den går og går I mørket, uten visera og tall Uforstyrrelig I mørket, uten følge, uten stans Gjennom tima og sekunder, som om djupet ikkje fanns Og den har ikkje nå hjerte, men du høre hjerteslag Der den banke sæ igjennom, rolig videre mot dag I begynnelsen va dagen og en åpen horisont La det nu bli lys igjen! Sjøl om det gjør ondt